Mann nok

– Å få delta på dette prosjektet har forandret alt for meg. For første gang på lenge gleder jeg meg til å gå på jobb, forteller Christian Munch Kielland (37). Han er én av 19 deltakere som har vært med på Menn i helse-prosjektet ved Folkeuniversitetet Øst. I forrige uke fullførte han den teoretiske delen av fagprøven i helsearbeiderfaget.

«Er du mann nok til en jobb innen helse?», er parolen til prosjektet Menn i helse. Hovedmålet med prosjektet er å rekruttere flere menn til helse- og omsorgsyrker.
– Menn i helse gir et helsefaglig opplæringstilbud til mannlige arbeidssøkere som er motiverte for å jobbe innen helse- og omsorgssektoren. De som får tilbudet må ha et avklart behov for kvalifisering, for eksempel gjennom omskolering etter et lengre sykdomsopphold. Opplæringen fører frem til fagbrev i helsearbeiderfaget og består av en kombinasjon av teori og praksis som kvalifiserer deltakerne til å gå opp til fagprøven. Dette fagbrevet åpner for enormt mange muligheter for deltakerne, forklarer Heidi Munthe-Kaas, ansvarlig for helsefagutdanningene ved Folkeuniversitetet Øst. Prosjektet er et samarbeid mellom kommuner og fylkeskommune, Nav, Fylkesmannen, Kommunenes Sentralforbund og Helsedirektoratet som finansierer ordningen.

Christian og Espen – menn nok til å ta utfordringen!

 

Som å vinne i lotto
Menn i helse handler altså om å tilby nye muligheter til menn som av ulike årsaker har rykket tilbake til start karrieremessig, kanskje fordi de har blitt arbeidsledige, er

Espen Eriksen

utbrente i tidligere jobber eller fordi de av helsemessige årsaker må omskolere seg. Kort sagt, menn som må finne ny retning og nye mål. En av disse er Espen Eriksen (51). Han har tidligere drevet eget firma med alt som det innebærer av ansvar. Til slutt ble han lei og endte som arbeidsledig. Nå har han fått jobb på bolig med en voksen autist.
– Jeg hadde aldri fått denne jobben om det ikke var for det utdanningsløpet jeg nå har vært igjennom. Å kunne få jobbe med psykisk utviklingshemmet ungdom bringer med seg utrolig mye livsglede og latter. I stedet for å måtte bekymre meg for budsjetter, salg og personalansvar får jeg nå oppleve gleden ved å kunne gjøre noe for andre. Du blir et bedre menneske av å hjelpe andre. Jeg føler jeg har vunnet i lotto ved å få delta på Menn i helse, sier han.

 

Gjennom nåløyet
Lottogevinsten er ingen dårlig metafor – det er nemlig ikke for alle å omskolere seg til helsefagarbeider. De mange som søker seg til prosjektet, skal gjennom flere omfattende godkjenningsprosesser. – De som melder seg på prosjektet, må gjennom opptaksrunder og utvelgelse der de vurderes blant annet med utgangspunkt i helse, språkkunnskaper, motivasjon, egnethet og holdninger, både før opptak og underveis i utdanningsløpet. Underveis i opplæringen er deltakerne gjennom flere runder i praksis på institusjoner, i hjemmesykepleien og på boliger for psykisk utviklingshemmede der de vurderes av både våre lærere og eksterne veiledere. Når 19 av deltakerne våre nå skal ut i siste praksisdel for å fullføre fagprøven, føler vi oss sikre på at de har fagkunnskapen og motivasjonen som skal til for å bli gode yrkesutøvere, sier Munthe-Kaas.

På rett plass
Christian Munch Kielland er utdannet toller og har jobbet innenfor fengselsvesenet, politiet og tollvesenet. Da han etter hvert ble arbeidsledig, følte han seg ferdig med å «løpe etter kriminelle», som han selv uttrykker det.
– Jeg begynte å jobbe som vikar i

Christian Munch Kielland

helsevesenet med voksne autister og følte at det var noe som appellerte til meg. Når du bidrar til at andre mennesker skal ha det bedre, så slår alt det gode tilbake på deg selv. Jeg kan være svett og utslitt etter en arbeidsdag og likevel ikke føle at jeg faktisk har vært på jobb. Da vet jeg at jeg funnet plassen min, forteller Christian, som ønsker å jobbe med psykisk utviklingshemmede og autister. Motivasjonen og kunnskapen til deltakerne på Menn i helse ble endelig bekreftet etter avsluttende teoretiske eksamener dette høstsemesteret. Stolte lærere kunne melde om veldig gode eksamensresultater. Munthe-Kaas mener Menn i helse er et vinn-vinn-prosjekt som gagner hele samfunnet. – Norge kommer til å mangle 57 000 helsefagarbeidere innen 2035. For å dekke dette behovet må hver fjerde ungdom velge helsefaglig linje på videregående skole. Dette er lite sannsynlig. Derfor er det viktig at vi også satser på voksne. Når vi nå får rekruttert voksne menn inn i helsefag, så gagner det arbeidslivet, brukerne av helsetjenestene og samfunnet for øvrig. Ikke minst gagner det deltakerne som får mulighet til å velge på nytt og utdanne seg til et utrolig givende og meningsfullt yrke som gir mange muligheter, sier hun.

 

Vi gratulerer «menna våre» med vel gjennomført kurs, og ønsker lykke til med den praktiske fagprøven til våren!

Møt vår nye leder

Hun elsker musikk, sier aldri nei til et parti Amerikaner, er ofte å finne på spinningsykkelen og ser på seg selv som en hybrid mellom «børs og katedral». Nå skal hun lede Norges eldste studieforbund inn i fremtiden. Møt Elisabeth Odden, ny regionleder i Folkeuniversitetet Øst!

Å overta lederansvaret for en organisasjon med røtter tilbake til 1864 krever sin kvinne. Men Elisabeth har aldri takket nei til en utfordring. En cand.mag-grad i sosiologi og en Executive Master of Management er en perfekt sammensatt bakgrunn hva utdanning angår, ifølge henne. 
– For meg har denne kombinasjonen av det mellommenneskelige fra sosiologien og det mer forretningsmessige fra BI fungert veldig godt. Som leder skal jeg legge til rette for at de ansatte trives på jobb. Da er det en stor fordel å ha kunnskaper om hvordan vi mennesker er og fungerer sammen i grupper. I tillegg skal jeg sørge for at Folkeuniversitetet også i fremtiden skal kunne tilby kurs og utdanning til folket. Da kommer kunnskap om økonomi, strategi og ledelse godt med, sier hun.

Brenner for utdanning
Interessen for utdanningsfeltet oppsto da hun som fersk student fikk delta i et utdanningsprosjekt i Bangladesh. Før hun begynte i en stilling som undervisningsdirektør i NKI, jobbet hun blant annet i syv år som konsulent innen rekruttering og omstilling.
– Forskjellen mellom de som hadde tatt litt faglig påfyll underveis i arbeidslivet og de som ikke hadde gjort det ble veldig tydelig for meg da jeg jobbet som konsulent. Vi lever i en ganske krevende tid. Den teknologiske utviklingen går så fort. Selv vi som føler oss ganske digitale henger så vidt med. Jeg tror at mange av de som er i 60-årene i dag føler seg litt passé. Dette kunne de ha unngått dersom de hadde fylt på med kurs og utdanning underveis i arbeidslivet. For ikke å bli utdatert, er det nødvendig med faglig påfyll. Derfor er Folkeuniversitetets samfunnsansvar veldig viktig, vi må gjøre kunnskap tilgjengelig slik at flest mulig får mulighet til å utvikle seg og stå i jobben sin, sier hun.
Ikke bare arbeidstakere, men også organisasjonen Folkeuniversitetet, må henge med i utviklingen for å ikke bli utdatert. For eksempel er såkalt blended learning i vinden.
– Det handler om å kombinere det beste fra klasseromsundervisning med gode, nettbaserte løsninger. Samtidig er jeg opptatt av at teknologien ikke skal styre det faglige. Vi skal tenke læring først, så skal vi se hvordan teknologien eventuelt kan støtte opp om kjernevirksomheten vår. Det blir veldig spennende å se hvordan utviklingen går, sier Elisabeth.

Ambisiøs
Da Elisabeth som ung student var på en av sine første forelesninger på sosiologi grunnfag ble hun imponert over de tidligere studentene som var invitert for å holde foredrag om jobbene sine. Å stå og snakke foran en forsamling virket veldig skummelt. Allerede da satte hun seg et mål: En dag skulle hun tørre å snakke foran en gruppe mennesker! Noen år senere foreleste Elisabeth for avgangsstudenter på BI om hvordan de kunne gå frem for å få sin første jobb. Å sette seg ambisiøse mål er nøkkelen til å oppnå det man ønsker, mener Elisabeth.
– En styrke og en svakhet ved meg er at jeg er veldig ambisiøs. Du vil alltid nå lengre hvis du setter deg ambisiøse mål. Uten klare mål kommer du deg ikke videre. Så er det alltids en fare for at du kan komme inn i et jag der du aldri blir fornøyd og hele tiden må sette deg nye mål. Det kan være en vanskelig balansegang, sier hun.

«Du vil alltid nå lengre om du setter deg ambisiøse mål.»

Nå som hun er leder for Folkeuniversitetet Øst skal hun ikke lenger bare sette mål for seg selv, men også for Folkeuniversitetet Øst og alle som jobber der.
– For at alle i bedriften skal gå i samme retning er det som leder viktig å være litt visjonær og ha klare målsettinger. Folkeuniversitetet Øst har en historikk som går 153 år tilbake i tid og utgjør med det en solid merkevare. Det har jeg stor respekt for. Mitt mål er å sette Folkeuniversitetet tydeligere på kartet og markedsføre oss slik at vi får flest mulig fornøyde studenter og kursdeltakere. Da må vi tilby kurs og utdanninger som folk vil ha. Med klare mål kan vi få til mye sammen, sier Elisabeth.

Glad i mennesker
Når Elisabeth ikke er på jobb eller på spinningssykkelen går hun gjerne i teater eller i operaen. Musikk har alltid vært viktig for henne. Hun gikk musikklinjen på Hartvig Nissen skole og sang og var dirigent i NRKs jentekor. Hun hører på det meste av musikk, men det går en grense ved black metal. Danseband kan hun også spare seg for. Elisabeth har dessuten fire fadderbarn som hun følger opp, og understreker at hun kun har gått glipp av én eneste barnebursdag!
– Jeg liker mennesker. Mennesker gjør meg glad. Det er en stor fordel når jeg skal være leder. Jeg tror det ligger en enorm kraft i en sunn organisasjonskultur. Da må det være rom for forskjellighet. Alle skal ikke være like – ingen tenker likt eller har lik personlighet. Men jeg vet at alle har noe å bidra med, og dette «noe» er jeg veldig opptatt av å finne frem hos hver enkelt. Når man finner ressursene som ligger i hver enkelt medarbeider, kan det bli gode resultater, sier hun.

Vi har trua. Hjertelig velkommen, Elisabeth!

 

Lindrerne

Hvordan er det å ha en jobb som innebærer å se mennesker møte døden, kanskje hver eneste dag? En jobb der du ikke lenger kan behandle for å gjøre frisk, men heller må gjøre ditt ytterste for å lindre smerten for en som snart skal trekke sitt siste åndedrag? Hvordan hadde du taklet en jobb der du kanskje er den eneste som er til stede når en pårørende opplever sin største krise og verste sorg?

Dette er realiteten til tusenvis av helsearbeidere som jobber med palliativ behandling. I helsevesenet er det et stort og udekket behov for personell med kompetanse innen lindrende pleie. Derfor går det offentlige inn og dekker skolepengene for helsearbeidere som ønsker å spesialisere seg på dette området. Vi har snakket med fire studenter som tar fagskoleutdanningen Kreftomsorg og lindrende pleie hos oss. Felles for de fire er at de brenner for mer kunnskap – ikke fordi det er et krav fra arbeidsgiver, men fordi de higer etter å lære mer, kunne mer, vite mer – alt for å kunne utøve enda bedre omsorg til pasienter og deres pårørende.

Ønsker mer kunnskap
Madeleine Vøyås Moen (28) er utdannet helsefagarbeider og jobber innen geriatri, altså aldersrelatert sykdom. Hun har satt seg på skolebenken igjen for å utvikle seg innen faget sitt og unngå å stagnere.
– Jeg får brukt den nye kunnskapen jeg får gjennom studiene i jobben min hver eneste dag. Mange av pasientene mine har kreft. Da må jeg vite hvordan jeg kan ta meg av dem og

Madeleine Vøyås Moen

deres pårørende på best mulig måte, sier hun.
Ifølge Madeleine er kreftomsorg og lindrende pleie et område hvor det er stort behov for kompetansebygging. I framtida ønsker hun å jobbe på en arbeidsplass med kreft som fokusområde.
– Kreftomsorg spenner over mye og mange forskjellige mennesker. Tidligere har en kreftdiagnose vært synonymt med å dø, så det er en av de skumleste sykdommene du kan få. Det er spennende å lære om hvilke ulike behandlingsmetoder vi har og hvordan du best kan kommunisere med pasienten. I det store og det hele handler det om hvordan jeg kan bidra til å styrke pasientens livskvalitet, også når han eller hun skal dø, forklarer hun.
Likevel innrømmer Madeleine at det kan være tøft å jobbe med pasienter med en så alvorlig sykdom som kreft. Mer enn én gang har hun måttet gjemme seg bort på jobb for å felle noen tårer.
– Jeg tror det er bare bra å kjenne på de menneskelige sidene ved seg selv i en slik jobb. Du blir ikke en god helsearbeider hvis jobben bare er et middel for å betale regninger.

Aldri ferdig utlært
Anita Steffens (43) jobber som barnepleier på barselavdelingen og barselhotellet på Ahus og har intet mindre enn tre helsefaglige utdannelser bak seg. I tillegg til å være utdannet hjelpepleier, legesekretær og barsel- og barnepleier tar hun nå videreutdanning i kreftomsorg og lindrende pleie.
– Jeg elsker jobben min på Ahus, men jeg ønsker hele tiden å utvide horisonten og lære mer. Jeg trives godt som student og føler meg aldri utlært. På Folkeuniversitetet kan jeg studere ved

Anita Steffens

siden av jobb, og jeg møter flinke og målrettede lærere som stiller krav til oss studentene, forteller hun.
Barselavdelingen som Anita jobber på ligger rett ved siden av palliativ avdeling. Å være nabo med kolleger som jobber innen symptomlindring var det som skulle til for å vekke et ønske om å utdanne seg innen kreftomsorg og lindrende pleie.
– Man føler seg aldri ferdig utlært når man jobber med mennesker og helse, det er alltid noe nytt å lære. Det er litt skummelt å gå fra barnepleie til alvorlig sykdom, men lindrende pleie er aktuelt for alle som jobber innen helse og omsorg. Alt jeg lærer på utdanningen kan jeg bruke i den jobben jeg har nå. På den måten er utdanningen veldig relevant, sier hun

 

Nye utfordringer
Samhandlingsreformen fra 2012 innebærer at pasienter skal bo lengst mulig hjemme. Dette får merkbare konsekvenser blant annet for de som jobber i hjemmesykepleien, som

Mimmi Hanna Kuosmainen

Mimmi Hanna Kuosmainen (53).
– I hjemmesykepleien har vi fått flere pasienter med diagnoser innenfor rus, psykiatri og kreft. Jeg elsker jobben min, men for å kunne bli værende i hjemmesykepleien føler jeg behov for å etterutdanne meg og få mer kunnskap, sier hun.
Å ikke lenger være purung er ingen hindring for å få ny kunnskap. Tvert imot tror Mimmi at livserfaring er en styrke når man jobber innen kreftomsorg.
– Å ta vare på de pårørende er en viktig del av jobben. Når man har levd et liv har man gjerne erfaring som pårørende selv. Jeg gjør så godt jeg kan hver eneste dag jeg er på jobb. Det er givende å få utøve pleie og utgjøre en forskjell for de som virkelig trenger meg. Jeg legger en del av meg selv og den personen jeg er i jobben min. Det synes jeg er kjempefint, sier hun.

Både tungt og givende
Et viktig element ved videreutdanningen i kreftomsorg og lindrende pleie er å lære hvordan du kan skape trygge relasjoner til mennesker som er i en livskrise. Tillit og tilstedeværelse er avgjørende, mener Mats Bjerke Lund (25).

Mats Bjerke Lund

– Å jobbe med alvorlig syke og døende mennesker er både tungt og givende på samme tid. Det handler mye om å få pasienter og pårørende til å føle seg sett. Noen plages med dårlig samvittighet ovenfor barn og barnebarn når det går mot slutten. Andre igjen angrer på ting de har gjort eller ikke gjort, mens enkelte er så redde for døden at det trengs krisehåndtering. Da gjelder det å være der for pasienten, hjelpe, lytte og snakke om det som opptar dem. I retur får jeg mye takknemlighet og tillit, noe som gjør jobben givende, sier han.
Mats har erfaring fra hjemmetjenesten og arbeid innenfor psykisk helse, psykisk utviklingshemming og psykiatri. De siste årene har han jobbet på korttidsavdeling med kreftpasienter. Ifølge ham er det sårt behov for helsepersonell med spesialkompetanse på kreftomsorg og lindrende pleie.
– Internasjonalt scorer Norge dårlig når det gjelder kunnskap om lindrende pleie i helsetjenesten. Med en økende andel kreftpasienter i befolkningen er dette kunnskap som er veldig viktig. Med denne fagskoleutdanningen får jeg relevant kunnskap som jeg kan bruke direkte i arbeidshverdagen min, sier Mats.

Migranter som ressurser

Norge og Europa står ovenfor to store utfordringer: På den ene siden skaper eldrebølgen et stort og foreløpig udekt behov for arbeidskraft innenfor helse- og omsorgssektoren. På den andre siden står  mange migranter utenfor arbeidslivet til tross for at de har både kompetanse, ambisjoner og arbeidslyst. Med prosjektet VOLCANO har vi ambisjoner om å finne felles løsninger på begge disse utfordringene.

VOLCANO-prosjektet er finansiert av EU og utgjør et partnerskap mellom fem organisasjoner i Norge, Skottland, Italia, Kroatia og Tyskland. Samarbeidet, som ble startet i 2015, har resultert i to pilotkurs i arbeidsrettet norsk som ble startet i januar 2017. Irene Nikolaisen, sjef for undervisningsavdelingen ved Folkeuniversitetet Øst, har ledet prosjektet.
– Grunnprinsippet vårt er å se på mennesker som en ressurs. Mange av de som deltar på pilotkursene har helsefaglig bakgrunn fra hjemlandet. For å nyttiggjøre seg denne trenger de bedre norskkunnskaper og formelle godkjenninger, sier hun.

Virker lovende
Hensikten med kursene er å se om den kompetansen deltakerne går ut med gjør dem mer attraktive for arbeidsmarkedet. Ulike land stiller ulike krav for å få jobbe i helsesektoren. Norge er blant dem som stiller høyest krav både når det gjelder språkferdigheter og helsefaglig bakgrunn og utdanning.
– Med utgangspunkt i den kompetansen deltakerne allerede har, ønsker vi å gi dem en tilknytning til arbeidslivet, styrke språkkunnskapene deres og forberede dem på et yrkesliv i helse- og omsorgstjenesten. Vi har derfor utviklet et matnyttig og praktisk rettet kurs der vi kombinerer norskundervisning med opplæring i helsefaglige rutiner, rapportering, utdanningsveier og grunnleggende begreper innen lovverket, som taushetsplikt og brukermedvirkning. Vi er dessuten på besøk hos sykehjem for at deltakerne skal få et inntrykk av hvordan det er å jobbe der. Målet er å forberede deltakerne på hva som venter dem i norsk arbeidsliv, sier Nikolaisen.

Ved å kombinere språkopplæring med undervisning i norsk kultur og norsk helsesektor håper vi at potensielle arbeidstakere kan få en fot innenfor helse- og omsorgstjenesten.

Pilotkursene er i tråd med regjeringens strategi om at norskopplæringen skal være arbeidsrettet på et tidlig tidspunkt. På den måten vil det gå kortere tid fra migranter ankommer til de kommer enten ut i praksis eller et arbeidsforhold. Mye av språkopplæringen kan skje på arbeidsplassen.
– For å oppnå dette har vi stor tro på vår modell som kombinerer språkopplæring med yrkesrettet opplæring. Halvveis inn i kursene har flere av deltakerne allerede fått seg jobb innen helsesektoren, sier Nikolaisen.

Starthjelp
En av deltakerne på pilotkurset er polske Paulina Pawlowicz (27). Hun har en mastergrad i farmasi fra Polen og ønsker å jobbe som farmasøyt i Norge.
– Jeg er opptatt av farmasøytisk omsorg, noe som nesten ikke eksisterer i Polen. Der innebærer jobben som farmasøyt stort sett bare å selge legemidler. I Norge gir farmasøyter mer veiledning, har mer kundekontakt og tid til å snakke med pasientene. Jeg tror det er mer interessant å jobbe som farmasøyt her, sier Paulina.

Paulina Pawlowicz drømmer om å jobbe som farmasøyt i Norge.

Med unntak av et treukers norskkurs på Folkeuniversitetet Øst i fjor har hun gått på norskkurs i Polen ved siden av studiene. Da hun startet på VOLCANO-kurset hadde hun vært i Norge bare noen få uker. Rent formelt står bare godkjent autorisasjon fra Helsedirektoratet og bestått muntlig og skriftlig del av Norskprøven mellom Paulina og en framtid som farmasøyt i Norge.
– På pilotkurset lærer jeg norsk, helsefaglige ord og uttrykk og hvordan helsetjenesten i Norge fungerer. Dessuten lærer jeg om rollene til de ulike yrkesgruppene i helsevesenet, noe jeg tror blir nyttig når jeg kommer meg ut i jobb, forteller hun.
Paulina lar ikke en eneste sjanse til å lære mer norsk gå fra seg. Snart begynner hun å jobbe som frivillig på Sogn Frivilligsentral. Her skal hun lage mat til beboerne mens hun håper å få øve seg i å prate norsk med de andre som jobber der.
– Dialekter kan være vanskelig å forstå, så jeg prøver å snakke mest mulig med nordmenn fra hele landet. På sikt ønsker jeg å ta en spesialisering i klinisk farmasi for å jobbe i tverrfaglig team med lege, psykolog, fysioterapeut og sykepleiere på sykehus. Da vil den generelle oversikten over helsevesenet og de ulike yrkesrollene som jeg får på kurset komme godt med, sier Paulina.
En motivert kvinne med en klar målsetting og en plan: Alt ligger til rette for at Norge i Paulina får en ny engasjert og dyktig farmasøyt i nær framtid. Som i så mange andre tilfeller er det bare litt starthjelp som skal til for å skape en situasjon med flere vinnere.

 

Nettbasert læring – en utfordrer til tradisjonell undervisning?

Nettbasert læring er for mange et «buzz-word» – et moteord som stadig blir mer populært å bruke i ulike sammenhenger. Et buzz-ord har gjerne en innholdsløs og uklar betydning for mange, og det er derfor viktig å hente ned slike begreper for å gjøre de mer håndgripelige og forståelige. Derfor ønsker jeg å forklare hvordan nettbasert læring er så mye mer enn læring ved hjelp av teknologi.

Av Stine Pettersen Sandbo, fagansvarlig for nettlæring ved Folkeuniversitetet Øst

Tradisjonell undervisning kjennetegnes ved et fysisk klasserom, pulter, kateter, skrivebøker og tavle. Studentene sitter passivt og lytter til forelesningen, der de underveis kan spørre dersom noe er uklart. Rammene, innholdet og arbeidsformen er satt av foreleseren, noe vi ser eksempler på i mange av landets forelesningssaler. Tradisjonell undervisning har blitt normen for hvordan vi foreleser, og den har vært velfungerende i mange århundrer. Den har gjort læring og undervisning strukturert, målbar og tilgjengelig.

Dagens teknologi åpner likevel andre dører, noe som lar oss se læring og undervisning med nye briller. Fordelene er opp til flere.

Stine Pettersen Sandbo er fagansvarlig for nettlæring ved Folkeuniversitetet Øst. Hun har mastergrad i pedagogikk med fordypning i teknologi og læring.

Undervisning der du er, når du vil
Den mest innlysende fordelen først. Med ny teknologi får vi muligheten til å filme og distribuere forelesningene ut over klasserommets fire vegger. Dette betyr at studenter ikke lenger trenger å dra til skolen for å se dagens undervisning. Undervisningstilbudet blir uavhengig av geografi og tid, og man kan argumentere for en økt demokratisering av læringen. Flere får tilgang til kunnskap, og vi kan studere når det passer oss.

Fra passiv tilskuer til aktiv deltaker i læringen
Den andre, men ikke så innlysende, fordelen er at måten vi underviser på også må endres. Å endre en eldgammel måte å undervise på er ikke enkelt, men jeg anser det som en fordel at teknologien nå tvinger oss til å tenke på nytt. Kort fortalt handler dette om at studentene nå må gå fra passive tilskuere til aktive deltakere i sin egen læring. De kan studere i sitt tempo, spole, ta notater og forberede seg i mye større grad enn tidligere. Dette fordi læringen er tilgjengelig der de er og ikke forbeholdt klasserommet.

Erstatter ikke klasserommet
Dette betyr likevel ikke at teknologien erstatter hva som skjer i klasserommet. Tvert i mot. Dagens undervisning er nødt til å anerkjenne at studentene selv kan tilnærme seg pensum og lære på egen hånd. Dette er en mulighet og en realitet. Så hva gjør vi i klasserommet, tenker du. Jo, vi bruker anledningen til å lære dypere og mer aktivt rundt pensum gjennom arbeidsoppgaver, gruppearbeid og prosjekter. Det blir mer tid til dialog og samhandling der lærerrollen blir endret til en hjelpende veileder fremfor foreleser. Du kan tenke på det som en omvendt undervisning. Studentene kan se forelesningen hjemme, mens leksene blir gjort i samarbeid med læreren på skolen. Mer dialog, mer tilpasning og dypere læring.

Fremtidens studenter
Det handler om å utdanne dagens studenter til fremtiden. Å anta at en undervisningsform som har eksistert i århundrer skal være gjeldende i dag er en feiltolkning. Vi har ikke de samme forutsetningene eller behovene som før. Teknologien tvinger oss til å forstå at læringen kan oppstå hvor og når som helst, og det er vårt arbeid å tilrettelegge undervisningen etter det. Nettbasert læring endrer måten vi lærer på, og den har kommet for å bli. Jeg synes vi kan si oss enige i hva John Dewey, «pedagogikkens far», sa for snart hundre år siden:

If we teach today as we taught yesterday, then we rob our children of tomorrow.

Fremtidens ambulansehelter gjennom ildprøven

Det var tilsynelatende stor dramatikk på Fetsund utenfor Lillestrøm da årets ambulanseklasser skulle teste ut kunnskapene sine i praksis. Drukning, bilulykke, skuddskader og baby med fremmedlegeme i halsen langt til skogs var bare noen av tingene de kommende ambulansearbeiderne skulle håndtere.

Gjennom to lange og hektiske dager skulle deltakere fra to ambulanseklasser omsette til praksis all den teoretiske kunnskapen de har tilegnet seg gjennom skoleåret. Det var duket for høy puls, frustrasjon, mestring og masse nyttig læring.

Forberedelser: Før øvelsene kunne starte måtte biler, utstyr og kart gåes igjennom.

Øvelsene som deltakerne skulle teste seg selv og hverandre i var mange og varierte.
– Hensikten med øvelsene er at deltakerne skal testes i situasjoner som det er sannssynlig at de kommer opp i ute i den virkelige verden. Det er også viktig at øvelsene inneholder overraskelsesmomenter, slik at vi får sett sett hvor konsentrerte de er i uventede situasjoner og hvordan de reagerer på ulike ting, sier Helene E. Geelmuyden, fagansvarlig for helsefag ved Folkeuniversitetet Øst.

Øvelse: Bilulykke

Bak seg har deltakerne ett år med teoriundervisning på Vg2 Ambulansearbeider. De praktiske øvelsene fungerer som en opptrapping til avsluttende tverrfaglig, praktisk eksamen. Deretter venter to års læretid i ambulansetjenesten før de er ferdig utdannet ambulansearbeidere.
– Det er ikke obligatorisk med disse øvelsene, men vi ser at deltakerne har veldig stort utbytte av dem – både fordi de opplever mestring, men også fordi de erfarer å gjøre feil. Et eksempel er øvelsen som tar utgangspunkt i en bilulykke. Her er bilføreren åpenbart skadet, mens passasjeren er i tilsynelatende god form. Nesten samtlige deltakere setter da fullt fokus på den skadde, mens de overser passasjeren. Underveis i øvelsen går passasjeren ut av bilen, faller om på bakken og «dør». Selv om deltakerne blir frustrerte over at de ikke var oppmerksomme nok, så kommer de aldri noensinne til å gjøre denne feilen igjen når de er ute i virkelig tjeneste, forklarer Geelmuyden.

Skyteepisode: Her har deltakerne blitt kalt ut for å bistå det de via AMK-sentralen får vite er en kvinne med magesmerter. De vet ikke på forhånd at hun har blitt skutt, heller ikke at en ustabil mann med skytevåpen befinner seg i nærheten. Her får deltakerne testet evnen til å holde hodet kaldt og sette egen sikkerhet først.

Øvelse: Drukning

Enkelte feilvurderinger og frustrasjoner til tross: Geelmuyden er strålende fornøyd med innsatsen.
– De viser vurderingsevne, kunnskaper og holdninger som ambulansetjenesten kommer til å nyte godt av i fremtiden. På den ene øvelsen, en simulert utforkjøring, hadde vi plassert et tomt barnesete i bilen. Det var betryggende å se at samtlige deltakere raskt ble oppmerksomme på dette og handlet med utgangspunkt i at det kanskje var et skadet barn i nærheten, sier hun.

Øvelse: Fallulykke

Øvelsene skulle få deltakerne til å tenke videre enn det å gi medisinsk hjelp.  Som ny i faget fokuserer man gjerne utelukkende på å behandle og redde, men veldig ofte kommer man i situasjoner som krever mer enn det.
– Det kan være at man må finne en skadet person i skogen kun ved hjelp av et kart, eller at man må vurdere mulig landingsplass for seekinghelikopter. Ikke minst er egen sikkerhet noe man hele tiden må ha i bakhodet, forklarer Geelmuyden.

– Jeg har valgt å bli ambulansearbeider fordi jeg ønsker å hjelpe andre og gjøre noe nyttig for samfunnet. Det å ha en tjeneste der du er ute og jobber, lokker veldig. Dessuten er medisin et spennende fag som du blir aldri ferdig utlært i, sier John Andersen.

Totalt 32 deltakere var med på øvelsene. En av dem var John Andersen.
– Øvelsen var veldig lærerik, spennende og meningsfull. Vi fikk testet oss på alle momenter vi har vært gjennom på skolen, og fikk gode tilbakemeldinger fra veilederne. Øvelsene var realistiske, og det var spennende å vente på neste oppdrag mens vi var på basen. Det var også veldig god trening til eksamen, sier han.

I det hele tatt var både lærere, deltakere, veiledere og fagansvarlig strålende fornøyde etter to dager på Heia i Fetsund. Geelmuyden var spesielt imponert over holdningene til de som deltok.
– Den første dagen jobbet de ute i regnet hele dagen. Likevel kom de tilbake til basen kl. 19 om kvelden, kalde og våte, med store smil og masse motivasjon til å lære mer neste dag. Flere av deltakerne hadde dessuten allerede gjennomført avsluttende praktisk eksamen, men valgte likevel å være med på øvelsene. Det er inspirerende å se at de prioriterer nytte for videre arbeid i ambulanse fremfor ferie, sier hun.

Fremtidens ambulansehelter, snart klare for tjeneste.

Tusen takk til engasjerte og positive lærere, veiledere og elever for vel gjennomført øvelse!

Designkarrieren startet på Folkeuniversitetet

Et ønske om å gjøre noe annerledes og kreativt førte Signe Rode Rio (26) til Folkeuniversitetet og den ettårige fagutdanningen i søm og design. Det ble starten på en utdanning i klesdesign og jobb i en av Norges mest kjente og tradisjonsrike tekstilbedrifter.

Signe Rode Rio

– Eg tok eit semester med Kulturpsykologi på Bali etter vidaregående skule. Under opphaldet der bestemte eg meg for å gjera noko heilt anna. Eg har alltid vore kreativ, og ville no bruke eit år på å finne ut om dette var noko å byggja vidare på. Etter ein del undersøking og anbefalingar bestemte eg meg for å søkje på Folkeuniversitetet sin fagutdanning i søm og design, forteller Signe.

 

Fra bachelorkolleksjonen ved Kunsthøgskolen i Oslo, 2013. Foto: Lasse Fløde. Make-up: Natalin Lalita Børresen. Hår: Sandra Johansson. Styling: Ayuri Haaven. Modell: Pholk / Johanne Kristin

Håndverket i fokus
Fagutdanning i søm og design er en yrkesrettet sømutdanning som fokuserer på søm- og designfaget som praktisk håndverksfag. Målet er at elevene skal få et håndverksteknisk grunnlag for videre spesialisering i bransjen. Ifølge Signe sto det til forventingene.

– Det var nytt å studere på denne måten. Året var veldig spennande, moro og travelt. Det var veldig kjekt å få moglegheita til å vera kreativ heila dagen, samt jobbe med hendene i staden for med nasen ned i ei bok. Det å kunne skapa noko kjendest veldig bra. Eg treivst veldig godt på skulen og hadde ei bratt læringskurve.

En lovende karriere
Etter å ha fullført fagutdanningen i søm og design, søkte Signe om studieplass ved Kunsthøgskolen i Oslo. Det førte etter hvert til en bachelor i klesdesign.

– På Folkeuniversitetet lærte eg det grunnleggande innan saum. Eg lærte ulike former å jobbe krativt på, frå designprosess til ferdig plagg. Dette har vore ein stor fordel i seinare utdanning og jobb, forteller hun.

«Material exploration», prosjekt ved Kunsthøgskolen, 2011

Det tok ikke Signe lang tid å gjøre seg bemerket ute i moteverdenen. Kolleksjonen hennes fra Kunsthøgskolen i Oslo ble omtalt blant i en artikkel om «nye, norske talenter» i motebladet Costume. Hun deltok i Raff Designuke, og gjorde et intervju for brillemerket Kaibosh. I dag jobber hun som Design and Product Developer Assistant i Dale of Norway, en tradisjonsrik norsk bedrift som har blitt verdenskjent for sin design og produksjon av strikkede produkter.

– På Dale jobbar eg tett saman med hoveddesigneren. Eg er heldig å ha mykje ansvar, og jobbar blant anna med design av nye mønstre og jakker i knitshell – eit strikka materiale som tåler både vatn og vind. Eg får følge nye design fra start til slutt, forteller hun.

Vi gleder oss til å se mer fra Signe i fremtiden!

Essence, 2011 (prosjekt ved Kunsthøgskolen). Foto: Magnus Nordstrand. Hår/make-up: Lill Mosling. Modell: Solveig Aksnes.

 

Jubileumsåret 2014

Forventningene var høye og prestasjonsangsten i høyeste grad til stede da Folkeuniversitetet i fjor skulle markere sitt 150-årsjubileum. Et viss press kan som kjent føre til i gode resultater. I vårt tilfelle resulterte det i både bokutgivelse, dokumentarfilm og en sykkelstafett. 2014 var året da Folkeuniversitetet skulle huske og hedre Oslo-studentene som 150 år tidligere tok grep om skjevfordelingen av tilgang til kunnskap i samfunnet, og la grunnlaget for det vi i dag kjenner som Folkeuniversitetet. Men aller mest var 2014 året da vi skulle feire oss selv og alle de tusener som har lært noe hos oss gjennom alle disse årene. På tampen av et nytt år tillater vi oss et tilbakeblikk på året som gikk, før fokuset igjen rettes fremover. Quiz Jubileumsmarkeringen inneldet av en jubileumsquiz i januar. Hver måned frem til oktober ble det lagt ut en ny quiz med spørsmål innen varierte temaer, relatert til de ulike epokene Folkeuniversitetet har eksistert (1864 til 2014). Quzien skapte et stort engasjmenet: over tusen personer deltok! Allmennkunnskapen var det ingenting å si på, de fleste hadde full kontroll på både hva som var Minni Mus sitt opprinnelige navn og hvem som var utenriksminister i Jens Stoltenbergs første regjering. Blant mye annet. 150 mil på 50 timer Ordet «overambisiøst» ble nevnt. «Umulig» likeså. I gangene ble det hvisket om at markedssjefen vår muligens hadde tatt seg vann over hode da hun fremla ambisjonene om å arrangere en sykkelstafett som skulle gå gjennom Oslo, Romerike, Bærum, Follo og Østfold. Det viste seg riktignok at det verken skulle stå på dugnadsvilje eller sportsånd når både medarbeidere, elever og publikum for øvrig skulle gjøre jubileet vårt kjent rundt om i distriktet vårt.

Morgenfriske syklister klare for første etappe i Tour de Folkeuniversitetet: Oslo – Sandvika

15. juni satte 20 syklister av gårde fra Torggata, og markerte med det starten på sykkelstafetten Tour de Folkeuniversitetet. Turen gikk til Eidsvoll via Sandvika og Gardermoen.

Dag to av stafetten gikk turen fra Eidsvoll til Jessheim, Årnes og Bjørkelangen før syklistene nådde Fetsund rundt midnatt.

I 150 timer til ende, om dagen, kvelden og natta, tidvis gjennom mer eller mindre grisgrendte strøk, holdt syklistene det gående. Totalt deltok om lag 70 personer i stafetten, noen mer ivrige enn andre: Michal «Jernmannen» Placec ble stafettens soleklare vinner: han deltok på samtlige etapper! Med unntak av noen få sove- og spisepauser syklet han uavbrutt så lenge stafetten varte. Boken om oss Etter mange måneder med intens jobbing fra mange hold fikk vi i oktober 2014 endelig vår belønning, i form av jubileumsboken Folkedanningens vandringer. Folkeuniversitetet 150 år. Boka inneholder ulike artikler som tar for seg ulike sider ved vår historie. Den gir et innblikk i hvordan samfunn, kultur og friundervisning har utviklet seg gjennom de siste 150 årene, og hvordan voksenopplæringstilbudene har tilpasset seg disse endringene. Blant bidragsyterne til boka er blant andre emeritus Sigvart Tøsse, samfunnsforsker Guri Jørstad Wingård og forfatter Loveleen Rihel Brenna. Boken er redigert av Torill Strand, professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. En egen del av boka er forbeholdt deltakerne våre, som forteller om hvilken betydning Folkeuniversitetet har hatt for dem.

Du kan lese mer om jubileumsboka vår her: http://fagbokforlaget.no/?isbn=9788245016871

… Og filmen om oss I en tid der demokrati og lik rett til utdanning (heldigvis) blir tatt som en selvfølge, kan vi likevel ha godt av å få et innblikk i hvordan ting var for ikke mindre enn noen få generasjoner siden. Dokumentarfilmen Folkeopplysning. Oppdragelse? Deltagelse? Deling ble laget i anledning Folkeuniversitetets 150-årsjubileum. Filmen illustrerer og forklarer hvordan Norge gikk fra å være et samfunn hvor kun «eliten» fikk delta i læring og styring, til å bli et mangfoldig, demokratisk og kunnskapsintensivt samfunn – en utvikling Oslo-studenter bidro til ved å tilby «de ubemidlede» gratis undervisning gjennom Studenternes Forening for fri Undervisning (senere Folkeuniversitetet). Den viser hvordan forholdet mellom kunnskap og demokratisering stadig endres i takt med samfunnets kulturelle forutsetninger. Filmen er produsert og regissert av Caroline Babayan.

Fra inspilling på Chateau Neuf

Grande finale Jubileumsfeiringen ble rundet av med en verdig markering på Universitetets gamle festsal den 20. oktober 2014. Vi hadde invitert blant andre Frank Aarebrot, professor i sammenlignende politikk, og Kalle Moene, professor ved økonomisk institutt, som diskuterte demokratiprosess og dannelse.

Jubileumsmarkering i Gamle festsal, Universitetet i Oslo. Foto: Stig Wetson

Frank Aarebrot, professor i sammenlignende politikk.
Foto: Stig Weston

Ronny Deila, manager i Celtic, og forfatter Loveleen Rihel Brenna fortalte om sine erfaringer som voksenstudenter ved Folkeuniversitetet. Deretter var det duket for paneldebatt. Venstre-leder Trine Skei Grande, stortingsrepresentant og medlem av utdanningskomiteen Marianne Aasen (Ap), forfatter Loveleen Rihel Brenna og statssekretær i Kunnskapsdepartementet.

– Den virkelige reisen i livet mitt startet på Folkeuniversitetet. Der fikk jeg ny kunnskap, nye venner og ny energi da jeg trengte det som mest, fortalte Loveleen Rihel Brenna.
Foto: Stig Weston

Bjørn Haugstad (H) debatterte Folkeuniversitetets rolle og fremtid i Norge. Det ble en heftig debatt, kanskje spesielt fordi Frp og Høyre kort tid i forveien hadde lagt frem forslag om å kutte 40 millioner i statsstøtte til studieforbund og frivillige organisasjoner i revidert statsbudsjett. Senere ble forslaget heldigvis reversert, mye takket være iherdig innsats fra Venstre og KrF. Intervjuet  med Ronny Deila kan du se her:

Ordfører Fabian Stang med jubileumsboken vår. Foto: Stig Weston.

Markeringen av Folkeuniversitetets 150 årsjubileum ble avsluttet på verdig vis i Oslo Rådhus. Her ble vi tatt imot av ordfører Fabian Stang som takket Folkeuniversitetet for innsatsen som er blitt gjort for samfunnet gjennom 150 år.

På vei til mottakelse i Oslo Rådhus.
Foto: Stig Weston

«Det eneste vi vet om fremtiden er at den vil bli annerledes», uttalte den amerikanske forfatteren Peter Drucker. Både samfunnet og Folkeuniversitetet har forandret seg på veldig mange måter siden 1864. Hvilke måter vi vil forandre oss på i framtiden, er uvisst. Men én ting er helt sikkert: Vi er mer enn klare for minst 150 år til med innsats for voksnes rett til læring!

Læring på alvor – eller for moro skyld. En drøfting av danning, jobb og fritid.

«Du ser det er hovud på guten,» sagde ho, «og hug til boki hev han au, kven veit, kva det kann verte av han, dersom han fekk lærdom?» «Å han fær vel halde seg til den stand og stilling som Vårherre hev sett han i,» svara Ole Johannes tvert. (Fra Arne Garborg: Bondestudentar.)

Av Guri Jørstad Wingård

Folkeuniversitetet jubilerer, og en leverandør av kunnskap og ferdigheter i 150 år til alle oss som kan regnes som «folk flest». Historien startet som en klassisk idealistisk innsats for en bedre verden gjennom å dele godene. Noen studenter i Christiania stiftet i 1864 Studenternes Forening for fri Undervisning for å dele sin kunnskapstilgang med de mindre  priviligerte. I dag vektlegger Folkeuniversitetet fortsatt «likestilling i adgang til kunnskap, innsikt og ferdigheter» (Folkeuniversitetet, 2013). Virksomheten er bred. Hovedvekten er på henholdsvis yrkesrettede kurs, kurs som leder fram til ordinære eksamener, språkkurs og datakurs, supplert av en rekke kurs under kategorien Kultur og Fritid. Her finner vi tilbud som overhodet ikke fantes i 1864. Den gang var det meningsløst med kurs i båtførerprøven, lefsebaking, søm eller gitarspill. Praktiske ferdigheter fylte folks hverdag og ble overlevert gjennom selve arbeidet.

Guri Jørstad Wingård er samfunnsforsker og frilansskribent. Hun har doktorgrad i pedagogikk fra Universitetet i Oslo. Spesielle fagfelt er debatt- og begrepsanalyse, identitetsspørsmål, livssynsmangfold, politisk danning og spørsmål knyttet til verdsetting og videreføring av praktiske ferdigheter.

Og det var ikke de praktiske ferdighetene som ga muligheter til endring og framgang. Bundetheten til det praktiske holdt mange tilbake fra boklig lærdom. Skole, fra gresk skhole, betyr opprinnelig «fritid». Det å gå på skole forutsetter at du har fri fra arbeidet som holder deg i live. Løsrivelsen fra de praktiske ferdighetenes tvang og krav krever i seg selv en viss grad av overskudd. Folkeuniversitetets tilbud har gitt mange nettopp en slik mulighet til å løfte seg selv ut fra en bundet hverdag.

Med bakgrunn i Folkeuniversitetets egenpresentasjon på ulike tidspunkter vil jeg her drøfte kurstilbud og begrunnelser relatert til nytte versus lyst. Her spiller forholdet mellom to andre begreper, arbeid og fritid, en vesentlig rolle. Disse begrepene ses opp mot Folkeuniversitetets tilbud, fordelt på praktiske ferdigheter og teoretisk kunnskap. Hvorvidt nytte og lyst kobles til arbeid eller fritid, til praktisk arbeid eller teoretisk lærdom, varierer. Foranderligheten gjør at disse begrepene fortsatt er sentrale for dagens danningsdebatt.

En sentral utfordring ved å være forberedt på framtida er at den til enhver tid er ukjent. Men mennesker må håndtere framtida, ta ansvar og skape det beste en kan. Derfor må mennesket løftes og dannes, for individets, fellesskapets og framtidas skyld. Det forutsetter et danningsperspektiv som både tar hensyn til hele mennesket, har et samfunnsperspektiv og ser ut over det som er nyttebetont i dag.
– Guri Jørstad Wingård

Artikkelens første tese er at dagens nyttebegrep både i Folkeuniversitetets presentasjon og i samfunnet generelt i stor grad er knyttet til det fagbaserte, yrkesrettede og hovedsakelig teoretiske. Samtidig regnes i dag mange praktiske ferdigheter først og fremst som fritidsaktiviteter og dermed noe man kan gjøre hvis man har lyst, eller la være. Dette står i kontrast til tidligere tiders avhengighet av å mestre praktiske ferdigheter i dagliglivet.

Folkedanningens vandringer av Torill Strand (red.) er publisert i anledning vårt 150-årsjubileum. Boka gir både et historisk og aktuelt blikk på Folkeuniversitetets oppdrag i et samfunn i stadig endring. Du kan lese mer om boka her: http://fagbokforlaget.no/?isbn=9788245016871

Artikkelens andre tese er at menneskelig bevegelse nettopp er avhengig av å overskride nyttekravene i det eksisterende, uten å redusere det overskridende til likegyldig underholdning.

Artikkelens tredje tese er en påminnelse om at danning dreier seg om det hele mennesket i et samfunn som ikke bare er nåtidsorientert, men også har et framtidsperspektiv. Denne framtida er også overskridende, den er ukjent. Vi vet ikke hva slags danning, kunnskap og ferdigheter som trengs i framtida.

Et helt menneske er også et fysisk menneske med fysiske behov og praktiske utfordringer. Og framtida kan komme til å stille praktiske krav til oss, også på et nytteplan, som vi ikke kjenner i dag.
– Guri Jørstad Wingård

Les hele artikkelen her.

Fremtidens kompetanse innen rusomsorg

Det har lenge vært et politisk mål å styrke rusomsorgen og psykiatrien. For å oppnå dette trenger sektoren flere medarbeidere med både fagkunnskap og et brennende ønske om å hjelpe de som har det aller vanskeligst. 19 elever som i høst startet på den nye fagutdanningen Miljøarbeid innen rus, har ambisjoner om å bidra til nettopp dette.

Er det én ting de ulike regjeringene har vært hjertens enige om de siste årene, så er det at vi trenger en ny standard innen rusomsorgen. Denne standarden innebærer blant annet økt fokus på rusavhengige og deres livskvalitet. Utdanningstilbudet Miljøarbeid innen rus kom som et resultat av denne satsningen.

Fagutdanningen er et unikt tilbud til personer som ønsker spesialkompetanse til å jobbe innen rusomsorgen.

Bjørnar Stålsett tok fagbrev som helsefagarbeider i voksen alder, etter å ha jobbet mange år i det private næringsliv. I dag jobber han på ROP-bolig (bolig for personer med ruslidelser og psykisk lidelse).

– Jeg jobbet lenge som kjøkkensjef på ulike restauranter i Oslo. Etter hvert følte jeg at jeg brant meg helt ut. Jeg fikk et behov for å gjøre noe annet med livet mitt, noe som ga mer mening. Da var helsevesenet et naturlig valg for meg, forteller han.

Bjørnars jobbet først med multihandikappede barn, men søkte seg etter hvert mot rus og psykiatri.

– Jeg har en urokkelig tro på at hjelp fungerer, og at jeg har noe å bidra med. Jeg har selv sett at det er mulig å snu om på selv de mest håpløse situasjoner, gitt at man får god og riktig hjelp. Gjennom ny kunnskap får jeg mer kjøtt på beinet til å utføre jobben min på best mulig måte. Så langt virker studiet veldig lovende, sier Bjørnar.

Konsentrerte studenter: Trygve Skarpeteig (t.v.) og Bjørnar Stålsett (t.h.) vil bidra til å styrke rusomsorgen.

Storsatsning på rusomsorg
I tidligere statsbudsjett er det avsatt midler for å gi ufaglærte spisskompetanse til å jobbe innen blant annet rus og psykiatri. Derfor kan Folkeuniversitetet tilby utdanningen gratis. For å komme inn på utdanningen må man være utdannet innen helse- eller oppvekstfag, men personer med lang arbeidserfaring innen rusomsorg kan søke på bakgrunn av realkompetanse.

Trygve Skarpeteig er utdannet helikopterpilot, men har jobbet med rusmisbrukere i syv år. Nå har han mål om å få formell kompetanse.

– Jeg tror alle mennesker har et grunnleggende ønske om å være til nytte og kunne hjelpe andre. Gjennom jobben min får jeg være en støtte for de som har det aller vanskeligst i samfunnet. Jeg tror denne utdanningen vil gjøre meg bedre i jobben min, og hjelpe meg til å bli mer reflektert. Jeg ønsker å bli mer bevisst på hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg tror man blir tryggere i jobben sin når man har mer faglig tyngde, sier han.

Vi har hatt stor etterspørsel etter utdanning innen rusomsorg. Med godkjenning fra NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) kunne vi i høst endelig sette i gang, med elever fra fem ulike fylker. Målet vårt er å utvide tilbudet til flere deler av landet. Nå håper vi enda flere ønsker å ta denne viktige utdanningen!

Trygve og Bjørnar sammen med lærer Annette Bråthen.